(21.10.2009)
Knappe to måneder har passert og mens høsten har tatt et godt grep om vårt kjære Norge, ønsker vi sommeren og regntiden velkommen på det afrikanske kontinentet. Jeg sitter allerede igjen med mange flotte opplevelser og er sikker på at jeg har mange flere å se frem til i månedene som kommer.
Sverre Paulsen
Land: Namibia
Lokalsamfunn: Omatjete
Region: Erongo
Avreise: 10.juli 2009
Hjemreise: juni / juli 2010
Brev skrevet: 19.oktober 2009
Det ble en lang reise for meg frem til mitt nye hjem. Omtrent 1 måned tok det fra jeg landet i Cape Town til jeg rullet inn i Omatjete og Erongo regionen i Namibia. Etter gjennomført 14 dagers intens kursing i Paarl, tok vi som skulle jobbe det neste året i Namibia fatt på en lengre busstur. Snaue 20 timer senere befant vi oss i Windhoek og for første gang i landet som vi etter hvert skulle stifte nærmere bekjentskap med. Nok en gang ble vi kurset, og etter 7 dager var vi klar for å komme ut i arbeid. Da vi skulle gjøre drop-off, overlevere idrettsfrivillige til sine nye hjemsteder, delte vi gruppen på 10 opp i en sør- og en nord gruppe. Jeg ble sendt sørover og var så heldig å få se Namibia og hjemstedet til 4 av mine kollegaer. Derfor ble bilturen fra Windhoek til Omatjete nærmere 14 dager, enn de normalt 2 timene det tar å kjøre.
Samtidig fikk jeg med meg noen små og større opplevelser av Namibia. Største opplevelse var da jeg og min kollega Øystein Hoff tok oss en dagstur til en reservasjon for skadete dyr nær Gobabis. Høydepunktet for to norske turister ble skapt sammen med løveungen Marta - det var spesielt å stryke og leke med et slikt fantastisk dyr. Vi fikk også se hvor stor forskjell det er i naturlandskapet i dette landet. Fra ørken i Kalahari til sjø og måseskrik i Swakopmund. Etter mange dager i en 10 seter av en Toyota, var det med stor glede jeg fikk kjenne sjølukten i Øystein sin nye hjemby Swakopmund.
Fra Swakopmund kjørte vi videre nordover og til siste stopp. Etter et mellomstopp i Omaruru, som blir min nærmeste by, kjørte vi de 45 min. det tar vestover, selvsagt på grusvei. I baksetet, rettere skrevet lasteplan, på en bucky kom vi til slutt frem til mitt nye hjemsted. Omatjete er en liten landsby med knappe 3000 innbygger, de aller fleste livnærer seg som bønder. Kyr, geiter og sauer beiter stort sett hvor de ønsker, fritt vil med andre ord. Hverdagslivet blir derfor krydret litt ekstra med melking av geiter, esel som transport og tradisjonelle matretter. Skal jeg være snill kan jeg beskrive Omatjete som en landsby man stopper i om man er på vei gjennom til litt større tettsteder som Korihxas og Okombahe. Med andre ord et vanlig veikryss. Samtidig skal det nevnes at landsbyen har både en sykehusklinikk, politistasjon, tre butikker og ikke minst en restaurant. Det skal da også sies at butikkene har begrenset tilbud og at restauranten kun inviterer til fyll og fanteri.
Familien min som består av mor og far og 3 små barn. Selv om Mummy, som hun ironisk nok kalles i landsbyen, kun er 2 år eldre enn meg har mitt første møte med familien gått veldig bra. Søstrene mine Jenifer på 7 år og Wapenga på 3 år finner ofte veien inn til rommet mitt og bidrar til lek og moro, for og ikke å nevne valpen Norway på 4 måneder. Minstemann på 1 år, Bongo, bor i skrivende stund til slektninger i en annen landsby. Mitt inntrykk er at dette er vanlig prosedyre som følger av lav inntekt og høye utgifter. Noe som er et faktum er at familie betegnelsen i Afrika ikke er lik den jeg er vandt til. Derfor hender det seg stadig at søstre, brødre, kusiner, onkler, tanter, bestemødre osv kommer for å overnatte en dag eller gjerne to uker. Dette har gjort at jeg raskere har skaffet meg bekjentskaper og også får en gratis inngang til den kulturelle delen av hverdagen min. Jeg har allerede kommet godt i gang med å lære meg Otjiherero, det lokale språket. Til stadighet blir jeg konfrontert med at jeg må lære meg mer, hadde de bare vist hvor hardt jeg prøvde … Men det går overraskende lett å lære seg de små enkle ordene. Hva jeg måtte lære meg aller først var hvordan man hilser - for i motsetning til hva jeg kjent med i Norge så hilser man her selv på ukjente. Selv om man bare passerer hverandre på gaten. I grunn en fin måte å vise respekt til hverandre på!
Der hvor de andre frivillige fra Norge møter samfunn som allerede godt vet hva SCORE står for og hvordan de jobber, er jeg den aller første idrettsfrivillige som møter Omatjete. Dette gjør jobben min litt annerledes og det har tatt litt tid å komme skikkelig i gang med de arbeidsformer jeg liker best. Nå i starten har oppdraget bestått av rekruttering av lokale frivillige som kan være med på å bygge opp idrettsstrukturen. Samtidig er det absolutt ingen problemer å finne barn eller ungdommer og leke med. Det er såre enkelt, en ball og en åpen plass - vips så er man godt i gang!
I tiden som kommer vil jeg bistå lærere i gymtimene på 5 ulike skoler, der barneskolen her i Omatjete er hovedbase. Det vil si at jeg én gang i uken vil kjøre ut å besøke en bestemt skole, før neste uke besøke en ny skole. Slik blir 4 dager brukt i Omatjete og én dag fordelt i områder ut på bygda. Dette er arbeidet som er lagt til skoletiden, resten av tiden vil bli brukt på å samarbeide med ulike aktører i Omatjete. Som jeg allerede har nevnt vil jeg prøve å inkludere ungdommer i landsbyen som ikke går på skole eller ikke har et arbeid. Dessverre kan man si jeg allerede har møtt mange av disse, heldigvis kan man si at de er mer en villige til å bidra på idrettsbanen.
Omatjete har gode tradisjoner innen netball og fotball. Her har interessen vært stor i lang tid og nå har også landsbyen fått seg en flott og ny netball - og volleyballbane. Arbeidet mitt fremover vil være å øke interessen for volleyball og inkludere jenter i fotballen. Dessverre kan man nok si at gamle stereotyper til nå har stoppet jentene fra å delta i fotballspillingen.
Jeg synes også det er på sin plass å nevne at selv om jeg kan sitte på rommet mitt å skrive et reisebrev hjem til gamle Norge er Omatjete en landsby som fortsatt er under stor utvikling. Nylig har det blitt satt opp et vanntårn som gjør at flere får sjansen til å få innlagt vann. Men fortsatt må de aller fleste gå et stykke for å hente vann. Toalett fasilitentene finner du ofte under nærmeste busk. Strømmen er også litt varierende, der noen har tilgang på lys må andre ty til bål i hagen eller levende lys.
Avslutningsvis vil jeg formidle at det er med stor entusiasme jeg driver arbeidet her nede, selv om man av og til finner seg totalt forvirret i gamle tanker og lite inkluderende arbeid er det smilet hos barna som gjør det verdt å holde på. For det er ikke uten tvil utfordrende å drive utviklingsarbeid, det gjelder bare å finne de rette knappene å trykke på til de rette tidene.
På gjenhør,
Sverre Paulsen
Idrettsfredskorpser i Namibia
Nysgjerrig på mer informasjon - svpaulsen@hotmail.com
Blogg: http://svpaul.wordpress.com
|
Skriv ut